Om tørket hingstfallos

I det norske språket har vi lenge slitt med et problem hva gjelder rim. Det finnes intet dugelig ord som rimer på ’pølse’. Dette må ha vært et irritasjonsmoment for reklamefolk som opp gjennom årene har laget fjonge reklamekampanjer og ditto slagord for diverse pølseproduserende firmaer.

​

Skal man selge nøtter eller dusjer er det såre enkelt, og slagord som ”Er du sliten og trøtt, ta deg en nøtt” eller ”Er du svett og klam etter vandring i bushen, riv av det klærne og kom deg i dusjen” skriver formelig seg selv og lyder forholdsvis greit. Det er ikke den samme schwungen over ”Det er en meget deilig føl’se og spise slik en saftig pølse”. Jukserim gjør bare ikke samme nytten, selv om det også kan ha sin kunstneriske effekt.

​

Omennskjønt situasjonen kan virke noe fortvilet, er det dog håp i hengende snøre. Det er nemlig slik at det en gang fantes et ord som rimte på nettopp ’pølse’. Ordet stammer fra norrønt og henger sammen med et hedensk fruktbarhetsritual. La meg ta dere med på en historisk vandring:

​

Fruktbarheten var sentral i det førkristne Norge, liksom den var i de fleste andre samfunn verden over. Det dreide seg om avlinger, om familieforøkelse, om liv. Ved hjelp av ritualer kunne man sikre seg gode avlinger og godt avkom, både for mennesker og dyr.

​

Som i andre kulturer inkluderte dette blant annet en fallosdyrkelse. Fallosen sto for fruktbarhet og var et viktig element i slike ritualer. Det var vanlig å bruke en tørket hingstfallos som ble sendt rundt og bedt til nærmest som en gud.

​

Det er her ’pølse’ kommer inn i bildet. I Flatøyboken finnes teksten ”Völsa þáttr” som omhandler nettopp et slikt ritual. Den tørkede hingstfallosen bar altså navnet ’völsi’, hvilket på moderne norsk vil bli noe slikt som ’vølse’. For å ta det i klartekst:

​

Vølse m1 eller f1 (norr 'tørket hingstfallos’)

​

Slik jeg ser det, har ’vølse’ minst tre funksjoner i moderne norsk: 1) det har en språk- og kulturhistorisk verdi, 2) det gir oss et sårt etterlengtet ord for tørket hingstfallos, og 3) det gir det norske språk et dugandes rimord på ’pølse’.

​

Den åpenbare ironien i at det ordet man endelig finner som rimer på ’pølse’ betyr tørket hingstfallos, er selvsagt verdt å merke seg, uten at jeg skal bruke minneverdig tid på det. Jeg er tross alt et voksent og godt utdannet kulturmenneske og hever meg over plump humor.

​

Da gjenstår det bare å ta ’vølse’ i bruk, altså ordet. Hvis noen av leserne ønsker å benytte seg av tørkede hestepeniser, forbeholder jeg meg retten til ikke å vite om det.