Johan Herman Wessel

Torsdag den 29. desember 1785 døde den norske dikteren Johan Herman Wessel (1742-1785) i København. Hans venner og kolleger skriver dette om Wessels sykdom og bortgang:

​

“Hans Sundhed var, fra hans langvarige og pinefulde Sygeleie 1776 og 1777, meget svækket. Det aldrig støiende, dog altid til lunefuld Munterhed forhen redebonne Humeur, var derved nedstemt til en vis, ingen besværlig, men taus og uvirksom Melancholie. [...] Efter faa Dagers Sygdom, i hvilke han meer, end længe forhen, var munter og oprømt, døde han den 29de Dec. 1785.”

​

Han ble 43 år gammel. Foruten diktning og begersvingertilværelse i Norske Selskab, hadde Wessels liv vært preget av sykdom, depresjon og alkoholisme.

​

Han giftet seg i 1780 med Anna Cathrine Bukier og fikk sønnen Jonas, uten at det later til å ha bedret hans situasjon. De siste årene gikk det raskt nedover. Han var den eneste av de gamle selskapsbrødrene igjen i København, og den tidsriktige preromantikken begynte å få fotfeste, samtidig som Wessels klassisistiske stil var på vei ut.

​

Det samme året han døde, skrev Wessel et dikt til den unge dikteren Jens Baggesen, som tydeligvis hadde gjort seg bemerket hos Wessel. Her kan man lese disse linjene:

“Rivalen er for stærk og jeg for svag,
Han stiger i sin Flugt, jeg daler;
Men dalende jeg har det Haab, den Trøst,
At tidt jeg læse skal hans Vers med Lyst.”

​

Wessel er svak og han daler. Denne erkjennelsen har han tatt inn over seg, men han håper likevel han skal få lese flere av sin “rivals” vers. Kan hende dalte Wessel raskere enn han trodde, det er ikke godt å si. Det eneste vi kan fastslå er at han ikke rakk å lese flere av Baggesens utgivelser.

​

Diktet til Jens Baggesen belyser en gjennomgående tematikk i Wessels skrifter: en melankolsk følelse av forgjengelighet og lede. Men denne følelsen balanseres alltid hos Wessel av en motgående impuls i form av livslyst og munterhet. Francis Bull formulerer dette meget tydelig når han skriver at det “hos Wessel ofte ligger gjemt en smerte bak smilet.”

​

Disse to motstående følelsene, livslysten på den ene side, og livsleden og kjedsomheten på den andre, er interessante fordi de viser en Wessel som er vanskelig å bryte inn i og gjennomskue: Viser Wessels jeg-stemme noen gang sitt sanne jeg i tekstene? Er Wessel noen gang ærlig med sine lesere?

​

Er du interessert i å finne svar på disse spørsmålene, kan du lese de fleste av Wessels tekster her: