Om embedsmannsstaten 

La oss ta en titt på embetsmennenes dominans i norsk politikk fra 1814 til 1884. Enkelt og greit.
 
Embetsmenn spilte en stor rolle i enevoldstiden under Danmark. De var grunnstenen i statsapparatet, fra kongens regjering ned til de mindre embeter i Danmark og Norge.
 
De spilte også en stor rolle under det politiske opprøret i 1814, da den danske arveprinsen Christian Fredrik ble valgt til konge over et selvstendig Norge. Selv om selvstendigheten ble kortvarig og unionen med Sverige under Carl XIII raskt var et faktum, ble ikke embetsmennenes innsats glemt.
 
Men hvem var disse embetsmennene? Det enkle svaret er at de tilhørte en svært sammensatt gruppe. Her var amtmenn, høyere offiserer, biskoper, prester etc. Til sammen utgjorde de i 1814 omtrent ettusenåttehundre menn av en norsk befolkning på rundt regnet nihundretusen.
 
Denne varierte gruppen av en relativt beskjeden størrelse, hadde i Grunnloven av 1814 fått en sterk stilling. De trengte ikke å eie land for å ha stemmerett og de kunne bare avsettes fra sin stilling ved lov og dom.
 
Hva var bakgrunnen for denne posisjonen?
 
En av grunnene var i all enkelhet at de var eliten i samfunnet. Den norske adelen på denne tiden var et heller labert og lite ettertraktet menasjeri, tilnærmet mulig å telle på én hånd. Kun Herman Wedel Jarlsberg var nogenlunde synlig. Fraværet av adel gjorde at embetsmennene fikk en desto mer fremtredende rolle. Etter kongen var det kort og godt embetsmennene som hadde makten.
 
Også en del fellestrekk ved embetsmennene bidro til deres samlede styrke: Utdannelse fra København, en felles kultur og sammenfallende sosiale og lønnsomme nettverksforbindelser markerte dem som gruppe. I kontrast til den tradisjonelle adelen var de dessuten spredt utover de brede samfunnslag. Prestene var for eksempel tett på folk flest og hadde god innsikt i deres liv og kår. Dette ga embetsmennene ytterligere vekt i politikken.
 
Kort sagt: I en 70-årsperiode mellom 1814 og 1884, da parlamentarismen innføres og de folkevalgte representanter også får regjeringsmakt, var styre og stell i Norge dominert av embetsmenn, og de var i realiteten herrer over staten og samfunnet.
 
Hvordan kunne de holde på makten så lenge?
 
For å svare på dette, kan vi begynne med en liten periodisering:
 
Mellom 1814 og 1840 er det duket for konflikt mellom kongen og det embetsmannsstyrte Storting. Fra 1840 til 1870 får vi en periode med harmoni, der kongen lar regjering og Storting styre relativt fritt. Mellom 1870 og 1884 får vi igjen konflikt, denne gang mellom Storting og regjering. Embetsmennenes politiske hegemoni oppløses sammen med embetsmannsstaten.
 
Hvis vi fokuserer på den første perioden, 1814-1840, kan vi få en nogenlunde ryddig forklaring på maktgrunnlaget.
 
Denne perioden var preget av konflikt mellom konge og Storting. En rekke hendelser og tendenser skaper denne konflikten og vi kan begynne allerede i 1814. Da Norge ble trukket inn i en union med Sverige etter noen måneder som selvstendig rike med Christian Fredrik som konge, ble kongemakten svekket. Carl XIII og hans arveprins Carl Johan ble ikke like godt mottatt av alle.
 
Videre er regjeringssystemet relevant. Fordi regjeringen skulle være en norsk regjering med tilholdssted i Norge, ble den av praktiske årsaker atskilt fra kongen store deler av tiden. Kongen var jo tross alt i Sverige. Dette førte til at regjeringen ble delt i to: Den største delen i Kristiania, og en langt mindre del i Stockholm. Splittelsen ga muligheten til en selvstendiggjøring av regjeringen, og den ble også nødt til å ta selvstendige avgjørelser uten direkte innspill fra kongen.
 
I 1818 eskalerte konflikten, da Carl XIV Johan ble innsatt som konge. Han prøvde nå å forsterke sin posisjon fordi Grunnloven etter hans syn tilskrev ham for lite makt. Blant annet ville han forbedre sitt utsettende veto. Han ville ha absolutt veto, og mente dette var nødvendig for at maktfordelingsprinsippet skulle kunne opprettholdes på best mulig måte.
 
For å skaffe seg dette vetoet prøvde Carl Johan diverse metoder: Bestikkelser, trusler, noen lovlige forslag og forespørsler. Likevel kom han ikke gjennom.
 
Et problem for Carl Johan var at denne maktforsterkningen hos ham som konge stort sett var et ønske fra hans egen side og ikke fra Sveriges eller Norges. Hans hadde altså lite støtte i dette arbeidet.
 
Noe annet vi skal huske på er grunnlovskonservatismen. Dette er et prinsipp som vokste frem på akkurat denne tiden, og det sier at Grunnloven ikke skal røres. Av mange ble Grunnloven, og for så vidt også prinsippet i seg selv, ansett som hellig. Enkeltsaker ble det ikke tatt videre hensyn til, med det argument at Grunnloven simpelthen ikke skulle røres. Dette kan blant annet forklare at ”Jødeparagrafen” ble endret så sent som i 1851, og at parlamentarismen, som har fungert som politisk styringsform siden 1884, først ble ført inn i Grunnloven i 2007.
 
Ved siden av disse hindringene, gikk Stortinget fra 1820-tallet og fremover inn for et mer offensivt forsvar mot kongemaktens press. Stortingets hindringsarbeid gjorde dette til en maktkamp mellom norske maktorganer (altså mellom den norske kongen og det norske Stortinget), men i vide kretser ble det oppfattet som en kamp mellom Norge og Sverige, og oppgaven ble da å avvise svensk press. Dette bidro til å styrke embetsmennenes legitimitet, i den forstand at embetsmenn og Storting ble oppfattet som forsvarere av den norske selvstendigheten.
 
Hele konflikten endte med at Carl Johan, bitter og kjed oppga arbeidet for mer makt i Norge. I 1836 utnevnte han grev Wedel til stattholder, noe som var litt av en sensasjon. Stattholderens oppgave var blant annet å lede regjeringsmøtene ved kongens fravær, og tidligere hadde det kun vært svenske stattholdere i Norge.
 
I tiårene som følger ser vi hvordan embetsmennene opprettholder sin makt før stridigheter innad i Norge og mellom Norge og Sverige etter hvert rokker ved både embetsmennenes stilling og de etablerte maktfordelingene i unionen. Dette kulminerer i opprettelsen av partier og innføringen av parlamentarismen i 1884, og endelig i unionsoppløsningen i 1905.
 
Men det får bli en annen historie. Det holder for denne gang.
 
Hilsen
Hans Wilhelm